Oppsummering av turnusåret! + ei lita kjærlighetshistorie...<3
Jeg er ingen ivrig blogger. Blogging tar alt for mye tid! Men så skriver jeg jo alt for lange innlegg også.. Det blir mer som en dagbok jeg en sjelden gang gidder å skrive i før jeg legger meg for natta.
Men nå er det på tide med et nytt innlegg. Jeg har så mye å fortelle, og så har jeg ikke lyst å legge meg enda..
Jeg må advare først, om at dette kan bli fylt av både klisjeer og dårlig skrivestil.
Siden sist er jeg nå altså ferdig som turnusfysioterapeut. Jeg slipper herved den lange standardpresentasjonen av meg selv som - Ida Steffensen, turnuskandidat i fysioterapi. Jeg er nå Ida Steffensen - fysioterapeuten. Eller bare fysio'en. Og det er veldig godt.
Året i Elverum med jobbing på sykehuset her, og i Åmot kommune, har vært helt fantastisk! Ikke bare har jeg lært masse nytt i forbindelse med jobb, jeg har også stadig innkassert voksenpoeng ved å bo alene for første gang, ordne ting jeg ikke visste hvordan skulle ordnes, vurdert å kjøpe bil, og bakt kringle med ny kjøkkenmaskin, blant mange andre seriøse ting.
Jeg har møtt mange spennende og flotte mennesker her i Elverum. Den første elverumsing jeg møtte, het Hilde. Hun ble min beste venninne, ved siden av Anna, her i byen. Hilde og Anna bodde frem til nå nylig bare én etg over meg i blokka her. Vi har hatt mange trivelige stunder hos hverandre i løpet av året. Nå har Anna og Hilde flyttet ut, og da kan ikke jeg bo her mer, så da flytter jeg også! Mer om det senere!
Jeg kom raskt inn i miljøet på sykehuset, og hadde verdens beste kollegaer der. Vi hadde mye morro på jobb, og utenom jobbtid dro de meg med på diverse sosiale eventer, som f.eks. strikkekvelder, vinkvelder og håndballkamper. Ett par onsdager i måneden var det nemlig hjemmekamp for herrelaget til Elverum. Jeg har aldri vært noen stor håndballfan, jeg har egentlig alltid mislikt håndball.. Men når du står skvist mellom tusen elleville elverumsinger i en trang liten hall, blir du nødt til å synge med og rope som om du aldri har sagt at håndball egentlig er hands...
Men hvem kan egentlig mislike å se masse kjekke menn løpe rundt og svette?!
Den kjekkeste på bildet til høyre...<3
Jeg gjorde i hvertfall ikke det, og så meg raskt ut den kjekkeste..
Det ble bare med å ha et godt øye til denne kjekke, barske mannen, uten at jeg møtte han før det ble nyttårsaften. Eller, faktisk så traff jeg tilfeldigvis på han i uttøyningsrommet på det lokale treningsstudioet i byen en kveld i oktober, tror jeg det var... Jeg var alene i rommet, og gjorde min faste uttøyningsrutine. Det innebærer blant annet en øvelse der jeg legger begge bena opp og bak hodet. Selvfølgelig kom akkurat han inn da jeg lå slik. Han skvatt til, og gikk ut igjen med én gang. To sekunder senere kom han inn igjen og gjorde det han skulle. Jeg ble driiit flau, men måtte også le over det og så fortelle Anna og Hilde om det dagen etterpå.
Nyttårsaften ja.
Jeg var utslitt etter en travel romjul med jobbing, og hadde et lite migreneanfall på gang. Jeg var invitert til ei venninne av Anna, og jeg ble satt som ansvarlig for waldorfsalaten. Jeg ringte mamma og sa at jeg var så sliten at jeg vurderte å ikke dra. Da ble mamma brysk, og sa at jeg ikke fikk lov til å være alene på selveste nyttårsaften. Etter noen ibux, som er det eneste som funker, var jeg dermed klar for fest.
På denne festen dukket nemlig han opp. Og han skulle heller ikke vært der den kvelden. Han skulle egentlig vært på Island, men flyet ble kansellert i siste liten. Han var veldig lei seg for det, og da så jeg mitt snitt til å trøste han. Det vil si at jeg tok vare på han da han ble alt for full, ga han vann, strøk han på kinnet og sa det går nok bra..
Og det gjorde det. Litt under en måned senere ble vi kjærester!.. <3
Slikt blir det avisoppslag om!
Nå er vi samboere og skal til å flytte til en koselig liten solbærgård like utenfor Elverum.
Jobb ja.
Det er ikke lett å få seg jobb som nyutdannet fysioterapeut i Norge i dag. Det er i hvertfall ikke lett å få seg jobb i området her. Jeg måtte dermed søke på jobber andre steder i landet. Flaks for meg, ble det en stilling ledig hjemme i Hamarøy kommune, som jeg var så heldig at jeg fikk tilbud om! Etter mye tenking og vurdering til og fra, endte jeg opp med å takke ja til jobben, og er nå den nye fysioterapeuten i Hamarøy-hallen! Det er en 100 % fast stilling som fysak-fysio, med trening på grønn resept og gruppetrening av forskjellig art, og jeg gleder meg veldig til å begynne!
Dette innebærer at jeg må flytte på meg, men da har Hamarøy vært så fleksible slik at vi har fått til en slags "olje-turnus" med to uker på med mye jobbing, og én uke av, der jeg skal være i Elverum med Arimin.
Det skal nok gå bra.
Romantisk kjæreste, håndballspiller og biloppretter - Æ ælska dæ, Ari <3
Men nå er det på tide med et nytt innlegg. Jeg har så mye å fortelle, og så har jeg ikke lyst å legge meg enda..
Jeg må advare først, om at dette kan bli fylt av både klisjeer og dårlig skrivestil.
Siden sist er jeg nå altså ferdig som turnusfysioterapeut. Jeg slipper herved den lange standardpresentasjonen av meg selv som - Ida Steffensen, turnuskandidat i fysioterapi. Jeg er nå Ida Steffensen - fysioterapeuten. Eller bare fysio'en. Og det er veldig godt.
Året i Elverum med jobbing på sykehuset her, og i Åmot kommune, har vært helt fantastisk! Ikke bare har jeg lært masse nytt i forbindelse med jobb, jeg har også stadig innkassert voksenpoeng ved å bo alene for første gang, ordne ting jeg ikke visste hvordan skulle ordnes, vurdert å kjøpe bil, og bakt kringle med ny kjøkkenmaskin, blant mange andre seriøse ting.
Jeg har møtt mange spennende og flotte mennesker her i Elverum. Den første elverumsing jeg møtte, het Hilde. Hun ble min beste venninne, ved siden av Anna, her i byen. Hilde og Anna bodde frem til nå nylig bare én etg over meg i blokka her. Vi har hatt mange trivelige stunder hos hverandre i løpet av året. Nå har Anna og Hilde flyttet ut, og da kan ikke jeg bo her mer, så da flytter jeg også! Mer om det senere!
Jeg kom raskt inn i miljøet på sykehuset, og hadde verdens beste kollegaer der. Vi hadde mye morro på jobb, og utenom jobbtid dro de meg med på diverse sosiale eventer, som f.eks. strikkekvelder, vinkvelder og håndballkamper. Ett par onsdager i måneden var det nemlig hjemmekamp for herrelaget til Elverum. Jeg har aldri vært noen stor håndballfan, jeg har egentlig alltid mislikt håndball.. Men når du står skvist mellom tusen elleville elverumsinger i en trang liten hall, blir du nødt til å synge med og rope som om du aldri har sagt at håndball egentlig er hands...
Men hvem kan egentlig mislike å se masse kjekke menn løpe rundt og svette?!
Den kjekkeste på bildet til høyre...<3
Jeg gjorde i hvertfall ikke det, og så meg raskt ut den kjekkeste..
Det ble bare med å ha et godt øye til denne kjekke, barske mannen, uten at jeg møtte han før det ble nyttårsaften. Eller, faktisk så traff jeg tilfeldigvis på han i uttøyningsrommet på det lokale treningsstudioet i byen en kveld i oktober, tror jeg det var... Jeg var alene i rommet, og gjorde min faste uttøyningsrutine. Det innebærer blant annet en øvelse der jeg legger begge bena opp og bak hodet. Selvfølgelig kom akkurat han inn da jeg lå slik. Han skvatt til, og gikk ut igjen med én gang. To sekunder senere kom han inn igjen og gjorde det han skulle. Jeg ble driiit flau, men måtte også le over det og så fortelle Anna og Hilde om det dagen etterpå.
Nyttårsaften ja.
Jeg var utslitt etter en travel romjul med jobbing, og hadde et lite migreneanfall på gang. Jeg var invitert til ei venninne av Anna, og jeg ble satt som ansvarlig for waldorfsalaten. Jeg ringte mamma og sa at jeg var så sliten at jeg vurderte å ikke dra. Da ble mamma brysk, og sa at jeg ikke fikk lov til å være alene på selveste nyttårsaften. Etter noen ibux, som er det eneste som funker, var jeg dermed klar for fest.
På denne festen dukket nemlig han opp. Og han skulle heller ikke vært der den kvelden. Han skulle egentlig vært på Island, men flyet ble kansellert i siste liten. Han var veldig lei seg for det, og da så jeg mitt snitt til å trøste han. Det vil si at jeg tok vare på han da han ble alt for full, ga han vann, strøk han på kinnet og sa det går nok bra..
Og det gjorde det. Litt under en måned senere ble vi kjærester!.. <3
Slikt blir det avisoppslag om!
Nå er vi samboere og skal til å flytte til en koselig liten solbærgård like utenfor Elverum.
Jobb ja.
Det er ikke lett å få seg jobb som nyutdannet fysioterapeut i Norge i dag. Det er i hvertfall ikke lett å få seg jobb i området her. Jeg måtte dermed søke på jobber andre steder i landet. Flaks for meg, ble det en stilling ledig hjemme i Hamarøy kommune, som jeg var så heldig at jeg fikk tilbud om! Etter mye tenking og vurdering til og fra, endte jeg opp med å takke ja til jobben, og er nå den nye fysioterapeuten i Hamarøy-hallen! Det er en 100 % fast stilling som fysak-fysio, med trening på grønn resept og gruppetrening av forskjellig art, og jeg gleder meg veldig til å begynne!
Dette innebærer at jeg må flytte på meg, men da har Hamarøy vært så fleksible slik at vi har fått til en slags "olje-turnus" med to uker på med mye jobbing, og én uke av, der jeg skal være i Elverum med Arimin.
Det skal nok gå bra.
Romantisk kjæreste, håndballspiller og biloppretter - Æ ælska dæ, Ari <3
